Jeg har en venn som er en av de beste redaktørene i Hollywood. Da hun var trettifem hadde hun vunnet priser, hatt det store kontoret, assistenten, anerkjennelsen. Hun fikk også en krypende erkjennelse av at livet hun egentlig ønsket seg (en ektemann, barn, søndagsmiddager) var i ferd med å gli fra seg. Hun begynte å date menn hun ikke engang likte, bare for å prøve å få det til. Da hun var trettini, gikk hennes to år lange forhold i oppløsning. Hun ringte meg gråtende. "Jeg satte karrieren min først fordi det var det vi skulle gjøre. Nå ja, jeg er på toppen av mitt spill, men jeg har mistet det eneste jeg faktisk ønsket meg." Jeg har så mange historier som denne. Vi må advare neste generasjon kvinner om risikoen ved å utsette familien for lenge.