Dr. Julie Gard Schnuelle var ikke bare en professor, hun var en søyle i samfunnet sitt. En veterinær, en lærer, en som ga livet sitt til å ta vare på dyr og forme studenter ved Auburn. På lørdag gjorde hun noe vanlig – gikk tur med hunden sin i parken. Hun kom seg aldri hjem. Politiet fant senere kroppen hennes i skogen. Hun hadde blitt overfalt og etterlatt for å dø. En Ford F-150 ble stjålet i etterkant. Auburn-politiet sporet den opp, arresterte Harold Dabney III og siktet ham for to tilfeller av drap. En snill, sjenerøs kvinne – slukket ut i et brutalt, meningsløst angrep. Dette er ikke en vag "system"-feil. Skylden ligger helt og holdent på Harold Dabney III. Han er ikke en mann som mistet kontrollen. Han er et dyr som valgte vold. Et rovdyr som forfulgte en 59 år gammel kvinne som gikk tur med hunden sin, dro henne inn i skogen og slaktet henne. Han er ikke et offer for omstendighetene eller et produkt av samfunnet. Han er et rabiat beist som så vennlighet og slukket det, en vill skapning som aldri burde ha vært løs blant anstendige mennesker. Og hvor er media i alt dette? Når det kommer til historier som Julies, forsvinner den nasjonale pressen. En respektert professor, en veterinær, en kvinne elsket av sine studenter og naboer, myrdet mens hun gikk tur med hunden sin. Det burde være forargelse på forsiden. Hvis det passet til den foretrukne fortellingen, ville vi se vegg-til-vegg-dekning, tenkestykker, endeløse paneler på CNN. I stedet blir hennes død nedgradert til en lokal kriminalbrief. Ingen nasjonal debatt, ingen spesialtilbud med levende lys, ingen presskampanje. Bare noen få omtaler på X og lokalbefolkningen som rapporterer vil de store utsalgsstedene ikke røre. Slettingen er bevisst. Mediene bestemmer hvilke liv som er verdt å forsterke og hvilke som blir begravet. Hvis hun bare så ut som dyret som drepte henne.