Under dagens bokklubb minnet @OdysseysEth meg på at hvis et fritt valg som ser ut til å være gjort frivillig blir kidnappet av begjær, så er du faktisk ikke fri. Dette perspektivskillet føles ganske interessant, og etter å ha tenkt nærmere på det, er det to mer detaljerte retninger i det. Den ene er overdreven kompromittering av begjær, og den andre er overdreven undertrykkelse av begjær. Den førstnevnte situasjonen er litt som FOMO-følelsene i oksemarkedet og sjalusien til Lao Wang rundt ham for å tjene en formue, noe som er et overdrevent kompromiss med begjær. Sistnevnte situasjon er litt sånn, når du er flau over å avslå andres invitasjon, går du på et middagsselskap du ikke liker og drikker vin du ikke liker. Selvdisiplin gjør folk frie vs frivillighet gjør meg fri