Charlie Kirk var et menneske. Han var et menneske med en familie som elsket ham. Vi trenger ikke å være enige i troen til alle rundt oss, men vi trenger å ha mot til å se klart hvordan vår hardhjertethet, ufølsomhet eller likegyldighet overfor menneskeligheten til andre rundt oss landet fra hverandre. Vi kan ikke bare oppfordre til enhet eller kreve at andre ordner seg selv uten først å ta tak i måtene vi ikke har levd opp til våre egne standarder. Det kan ikke være enhet og nåde i dette landet før vi som individer konfronterer våre egne mangler. Jeg stemte for resolusjonen for å hedre Charlies liv – men ingen lovgivning kommer til å bringe ham tilbake eller bringe landet vårt sammen igjen uten at hver og en av oss som individer tar ansvar for måtene vi har tilpasset oss denne verdens knusthet, for vår fiksering på feilene i stedet for skjønnheten til våre brødre og søstre. Ingen av oss er lovet et eneste minutt på denne jorden. Vi må vende oss til det seriøse arbeidet med flittig, bevisst, gledelig å hedre befalingen om å elske hverandre.