Folk elsker å si at amerikanere er risikotakerne og kinesere er de forsiktige optimaliserende. Amerikanere svinger seg for gjerdene, kinesisk skala og kopierer raskt. Etter å ha jobbet innenfor begge systemene i årevis, tror jeg disse stereotypiene går glipp av den virkelige historien. Min teori er at forskjellen ikke er kulturell, den er strukturell. Innovasjon følger kapital. Hvordan penger blir distribuert, hvilke insentiver som er innebygd, og hvordan utganger belønnes – det er det som former hva slags oppstart du ser. Det som følger handler om innovasjon på privat nivå i Kina: hvorfor det ser annerledes ut enn USA, hvorfor så mange gründere her føler seg innestengt og hvordan statlig kapital fyller noen av hullene. Folk fremstiller ofte risikotaking som kulturelt: Amerikanere tar mer risiko, kinesere tar færre. Det kan gjelde på et bredt samfunnsnivå, men blant gründere i Kina har du å gjøre med en selvvalgt gruppe, kontrær og langt borte fra stereotyper. Risikokapital i Kina skiller seg på dype måter fra USA. Det handler ikke bare om personlig risikovilje, men om porteføljekonstruksjon, utgangskanaler og hva markedene belønner. •Amerikanske institusjoner kan sette en liten del i svært høyrisikoforetak fordi resten av porteføljen sitter på brede, sammensatte eiendeler. I Kina er menyen og begrensningene forskjellige, så gjennomsnittlig risikokapasitet og hele blandingen ser annerledes ut. •Utgangsveier er mer betingede. Innenlandske børsnoteringsgodkjenninger har til tider avtatt. Utenlandske oppføringer gir ekstra gjennomgang. Selv når selskaper endelig får børsnotert, er investorer mindre tolerante overfor lange tapsgivende strekninger enn i USA. •Statskapital er en kjernepilar. Veiledningsfond og politiske instrumenter skulderprosjekter privat kapital vil ikke, fordi deres mål også er strategiske, ikke bare finansielle. Ved returer, som angir grunnlinjen: 1.CSI 300 prisavkastning de siste 10 årene var omtrent 1 prosent årlig. 2.Over lengre horisonter lander totalavkastningsversjonen (inkludert utbytte) rundt 6 til 8 prosent nominelt på årsbasis, avhengig av startdatoen. 3. Etter inflasjon og med høy volatilitet har realavkastningen vært mye tynnere – i beste fall lave ensifrede. Sammenlign det med S&P 500s ~10 prosent nominelle og ~6–7 prosent reelle over flere tiår. USA har et konsekvent «betagulv». I Kina er gulvet mer ustabilt, mer ustabilt og mer politisk avhengig. Resultatet er at kinesiske oppstartsbedrifter ofte klynger seg nærmere markedets etterspørsel: kortere iterasjonssykluser, klarere lønnsomhetsbaner, mindre vekt på tung FoU før tilpasning. Det betyr ikke mindre innovasjon. Det betyr annerledes innovasjon. Kina har vært utmerket på kortsiktige, etterspørselsbundne spill som e-handel, rask detaljhandel og øyeblikkelig levering. Gjennom statlig kapital kan den også garantere svært langsiktige spill som elektriske kjøretøy, batterier, solenergi-oppskalering, halvledere og kjernekraft. USA, derimot, utmerker seg på mellombåndet: de fem til femten års veddemålene som er for lange for selskaper, men som ikke trenger flere tiårs politiske stillas. Tenk SaaS, bioteknologi og AI-modelllaboratorier. Og det er her det menneskelige elementet kommer inn: gründere lever på skalaen av karrierer, ikke århundrer. På et individuelt nivå finner mange den amerikanske modellen mer tiltalende – mindre brutal på kort sikt, og langt mindre krevende for tålmodigheten som kreves for å vente flere tiår på en utbetaling. Kinas struktur kan være bedre til å tilpasse seg noen av samfunnets langsiktige mål, men den amerikanske modellen føles ofte bedre tilpasset en gründers begrensede levetid og ambisjoner. Og ja, amerikansk satsing kaster også bort penger. Insentiver der skaper sine egne forvrengninger. Poenget mitt er ikke at ett system er absolutt "bedre". Det er at systemene belønner ulike former for innovasjon. PS Jeg har mange flere underpunkter (for eksempel forskjellige nivåer av "statlig" kapital som har forskjellige toleranser for tap) som kan utvides, men som er for mange detaljer for et kort innlegg